Berlin er en bikjekald by i februar!
Kulden går gjennom marg og bein, spesielt i de nyere delene av byen hvor brede gater og glatte fasader gir vinden fritt leide.
Du finner at du velger retning basert på om du får vinden i ryggen.
Da er det litt lunere i bydelen Kreuzberg, hvor en armada av kunstnere, studenter og andre kreative har slått rot. Dessuten er øllen mye billigere her. Prisen på 3 euro for en Franziskaner Weissbier på flaske (noe over 20 kroner med dagens kurs) er uslåelig, og nesten magisk uforståelig for en nordmann.
Ikke nødvendigvis for turister
På den røykfylte rølpebaren Franken hang følgende survivalguide:
- Never go near Köttbusser Tor.
- Never ride the U8 (undergrunnsbanen) i retning Hermannsstrasse
- Never leave your hostel room
- Never stop and stare
- Never talk to the boys sitting in front of Search and Destroy/Coretex
- Never ever take any pictures (ooops!)
- Never as for bars/clubs/partys or concerts.
- Never request a song at Franken Bar
- Never hold a map walking down O-strasse
- Never buy any drugs at Görli Park
Bygd for å huse 17 millioner
Siden gjenforeningen har Berlin slitt med høy arbeidsledighet og stor gjeld. Det har ført til fraflytting og stagnasjon i boligprisene. Millioner av mennesker rømte etter hver byen for å finne billigere sted å bo og leve.
Folk har begynt å komme tilbake, men fremdeles er det «bare» 3,5 millioner innbyggere ved siste telling i 2010, og leieprisen er skamlav mange steder. Det er ikke rart Berlin virker som en magnet på nordmenn, ikke bare studenter og skuespillere, men også de veletablerte som kjøper seg «hytte» nå mens prisene fremdeles er lave.
Det er ofte ufrivillig morsomt å være nordmann i Berlin. Fra t-banestasjonen Köttbusser Tor.
Zen-øyeblikk, evt bare flaks med snikfotograferinga. Folk i Berlin er ikke så veldig på hilsern, ca samme generelle hei-nivå som i Oslo.
